Lurer du på hvor FrP står i forhold til bruk av oljepenger?

Frps prinsipper kort:
- Frp vil i statsbudsjettet skille mellom forbruk og samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer.
- Statens forbruk skal ikke vokse mer enn BNP, det bidrar til at staten ikke svulmer opp på bekostning av privat næringsliv, og det krever at man gjør gode prioriteringer i budsjettet.
- Samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer skal derimot ikke begrenses av et tak for oljepengebruk, men gjennomføres når det er fornuftig ut fra markedsmessige hensyn (tilgang på entreprenører m.m.).
- Kalkulasjonsrenten skal reflektere oljefondets avkastning

Via denne linken til FrPs finanspolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsens blogg finner du beskrivelsen av hva vi ønsker dagens handlingsregel erstattet av. FrP bygger landet, vi bruker ikke opp oljepepengene.

Jeg engasjerer meg sterkt for en verdig eldreomsorg. Ofte kan ansatte i helsesektoren Halden kommune føle seg utilstrekkelige. Et dyktig helsepersonell gjør alt de kan for å gjøre jobben sin på en god måte. De blir møtt av en arrogant ledelse med umenneskelige krav som blant annet : Tolv timers vakter og å alltid stå til disposisjon. Det etterlyses bedre vilkår til å utøve pleie, stell og andre tjenester fra de som utøver pleie og omsorgstjenester. Partiet Demokratene tar dette på alvor. Vi er også for kompetanseheving for ufaglærte. I Omsorgsplan 2015 understrekes etisk kompetanse heving som en strategi for å styrke kompetansen i omsorgstjenestene.Demokratene er sterkt imot nedleggelser av viktige institusjoner i kommunen. Vi har et oljefond som gikk godt over 500 milliarder overskudd nå! Øremerkede midler tildelt fra Staten må brukes fornuftig og det må ordnes opp i den skakkskjørte økonomien i Halden kommune, det vil kunne bidra til at eldre skal kunne få det bedre her i byen.Blant andre Iddebo og Solheim bofelleskap er viktige fordi de viser meget gode resultater idet å utøve pleie til de eldre beboere og demens-utviklingen synes å forsinkes, som igjen gir økt levetid og dessto mer viktig økes livskvaliteten til den respektive beboer. Dessuten er vi imot at mennesker legges ut på anbud, slik Frp og Høyre ønsker det.
Demokratene verdsetter de eldre. De er en ressurs og glede med all sin erfaring og kunnskap og de fortjener en verdig eldreomsorg! Vi er for å styrke legetjenestetilbudet i sykehjem og bedre den medisinske oppfølgingen i hjemmetjenesten. Eldre som ønsker det skal få bo på enerom på sykehjemmet og det skal tilrettelegges slik at pårørende kan bli over å ta farvel ved dødsleie.I andre kommuner er dette allerede i funksjon. Eldre som ønsker bo hjemme må det også tilrettelegges for, trygghets-alarm og hjelpemidler tilrettelagt av ergoterapeut er konkrete løsninger. Et Eldre- ombud ønskes sterkt av våre eldre innbyggere og personlig vil jeg jobbe for å få til dette! En ordning som ennstemmig desverre ble vedtatt FJERNET av nåværende bystyre med Ap i front. Og Ap som under valgkampen forfektet eldreomsorgen i glanset papir.( Ikke akkurat sannhet i ord og handling tenker jeg). Demokratene vil også styrke hele tiltakskjeden for personer med aldersdemens. Vi ønsker en pårørende-ring for de som har en nær relasjon til personer rammet av aldersdemens. Denne vil fortrinnsvis bli ledet av Hjelpepleier, Omsorgsarbeider, eller helsefagarbeider med videreutdanning(er) i eldreomsorg, alderspsykiatri, geriatri. Jeg vil tillegge et utsagn rettet til mange av Bystyrets medlemmer: Halden er en flott, innovativ by, med fattige inkompetente politikere.

porsnes overtar en del av de ledige lokaler som kaken har ,og samtidlig frigjør Risum ..??? Er dette i emning ?

Tistedal og omegn partilag og Idd partilag av Det Norske Arbeiderparti ble på det ekstraordinære årsmøtet 2. mai 2012 ett lag med navnet TISTEDAL OG IDD ARBEIDERLAG.

Arbeidet med sammenslåing har vært tema på medlems- og styremøter i begge lagene og ble enstemmig vedtatt. Det nye styret har 7 medlemmer og 2 fast møtende varamedlemmer.

TISTEDAL OG IDD ARBEIDERLAG dekker et stort område fra Aremark i nordøst, Kornsjø i sørøst til Iddefjorden og Halden i sørvest – med svenskegrensen som yttergrense, fjord, vassdrag, utmark og tettsted, landbruk, industri og skoler, er det et stort mangfold blant våre medlemmer.

Med delt geografi, skolekrets og kirkesogn blir nå de felles interessene for lagene samlet til ett arbeiderlag med aktive tillitsvalgte og større bredde.

”Med denne sammenslåing organiserer vi oss bedre, blir mer slagkraftige og framtidsrettet i vårt arbeid for alle i vår krets. ”sier ny leder John Østensvig. ”Det er de gode sosialistiske verdiene som ligger til grunn i alt vårt arbeid. Fellesskap, velferd og likhet er ufravikelige verdier, og like viktige i dag som når Idds stenhuggere markerte seg i 1. mai toget i Halden i 1902. I dag er ungdommene i AUF som viser vei mot nye tider og det gode samarbeidet mellom eldre, aktive politikere, LO og ungdommen viser at dette er veien videre.”

Nestleder Ellen Simensen understreker at vi nå står langt bedre rustet til å ivareta og arbeide for vårt lokalområde og våre medlemmer med felles mål. ”Vi må møte ungdommen og alle våre medlemmer både på de tradisjonelle arenaene og de nye digitale arenaene som nå er så lett tilgjengelige for de fleste” uttaler Ellen Simensen. ”Sammen står vi sterke og aktive inn i en tid med nye utfordringer for vårt område.”

Ytterligere informasjon fås ved å kontakte

Leder John Østensvig, tlf. 906 69 393 – john.ostensvig@politiker.halden.no
Nestleder Ellen Simensen, tlf. 411 90 553 – ellen.simensen@politiker.halden.no

Sosialisten fra SV, barneminister Inga Marte Thorkildsen, forstår ikke demokratiets maktfordelingsprinsipper, – den kjente tredeling mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt. Som del av lovgivende makt presser hun den dømmende makt.

Samtidig forhåndsdømmer hun, – uten lov og rett – at en far har gjort seg skyldig i incest. (Skal man tro Thorkildsen er det kun avgjørende å få avhørt et barn annerledes, så vil hun få rett i sine antagelser.)

Til fri lesning på internett har hun, som barneminister, ute diagnoser til et forsvarløst barn.

Hvor går grensene for hvilke maktovergrep vi som borgere skal tillate oss at enkeltborgere opplever fra maktens tinder uten at det får konsekvenser for maktovergriperen, i dette tilfellet Inga Marte Thorkildsen? (De som har opplevd overgrep fra hennes side, er en far og et barn.)

Hvor går grensen for hvilke spilleregler som blir brutt med maktovergrep i ballansen mellom de tre demokratiske makter, før det får konsekvenser for maktovergriperen? (I dette tilfellet representanten Inga Marte Thorkildsen overfor politiets ansatte.)

Inga Marte Thorkildsen er etter min mening en undergraver av rettstaten, og bør forlate sin post i nåde. Straks.

PS: Saken som har fått henne til å vise sitt sanne demokratiske seg, er en tragisk barnefordelingssak. Den er ikke tema her.

I gårsdagens VG kritiserer Frederic Hauge at Regjeringen varsler satsing på sykkelveier i Klimameldingen. Dette er lite effektiv klimapolitikk, ifølge Hauge. Men økt sykling er god klimapolitikk.

En god klimpolitikk gir både reduserte utslipp av klimagasser og andre fordeler for samfunnet. Satsing på sykkel er et slikt tiltak. Sykling gir reduserte utslipp, lavere lokale miljøutslipp og bedre folkehelse. Tre fordeler på en gang. Det er flere slike forslag i Klimameldingen. For eksempel er den foreslåtte teknologisatsingen for norsk industri både god klimapolitikk og god næringspolitikk.

Nesten 60 prosent av alle daglige reiser er på under 5 km. Til slike reiser kan sykkel ofte være et alternativ. Elbiler brukes også oftest til korte reiser. Elbiler er miljøbevegelsen og Frederic Hauge veldig for. Elbiler er bra, men når man tar hensyn til produksjonen av kraft, er neppe utslippene null, slik de er ved sykling. Så om man er for elbiler som klimatiltak, bør man ikke raljere over sykling.

Økt andel sykling handler mye om å endre vaner. Slikt er alltid vanskelig å tallfeste. Men vi vet at det krever systematisk og langsiktig innsats i den enkelte kommunen. Trondheim har ført en bevisst politikk og lykkes. Andelen sykkelreiser er der oppe i 8 prosent.

Grove anslag indikerer at om andelen daglige reiser på sykkel dobles på landsbasis (fra dagens 4 prosent til 8 prosent), reduseres utslippene med ca 140 000 tonn årlig. I tillegg kommer de positive virkningene for helse og lokalmiljø. Transportøkonomisk institutt har anslått at dersom 100 000 flere personer sykler til jobben, blir besparelsen for samfunnet om lag 3 milliarder kroner årlig. Det er ingen liten samfunnsgevinst.

Ser man utelukkende på reduserte utslipp per krone, kommer neppe sykkel på førsteplass. Det er liten tvil om at det viktigste og mest kostnadseffektive klimatiltaket Norge driver, er vår innsats for å stoppe den globale avskogingen. Vår innsats på 3 milliarder kroner vil kunne kutte opp mot 100 millioner tonn CO2 årlig. Det er nesten det dobbelte av de samlede norske utslippene.

På en god andreplass kommer nok våre kjøp av klimakvoter i uland, såkalte CDMer. De går stort sett til investeringer i fornybar energi i fattige land og bidrar dermed også til fattigdomsreduksjon og en klimavennlig økonomisk vekst.

Men kostnadseffektive klimatiltak er miljøbevegelsen i alminnelighet ikke så opptatt av. Tenker man slikt, blir man kalt sneversynt og ortodoks økonom. Kvotekjøp har miljøbevegelsen også lite sans for. Da kjøper man seg fri.

Kvotekjøp blir også ofte kritisert fordi det blir for abstrakt for folk. Man må ha tiltak som kommer nærmere folks hverdag, hevdes det. Klimapolitikken må oppleves relevant for den enkelte. Ok, så foreslår Regjeringen slike tiltak. Som også gir bedre folkehelse, lavere lokale utslipp og store samfunnsmessige gevinster. Men da er det også galt. Ikke effektivt nok.
Det er ikke lett å finne den røde tråden i Frederic Hauges tanker om klimapolitikk.

Klimameldingen finner du her

Følg meg på @lundkjetil

Velkommen til en kveld med fokus på utfordringene i Haldens helsesektor!

Halden Partilag ønsker å sette fokus på utfordringene i helsesektoren, spesielt i en trang økonomisk situasjon som kommunen befinner seg i. Tall viser også at deler av sektoren er dyrere å drifte pr. mottaker av tjenestene enn i sammenlignbare kommuner. Hvorfor er det sånn? Er det noe vi kan lære av andre kommuner? Samtidig så har undersøkelser vist at Halden gjør det veldig bra på helse og eldreomsorg!

Halden Partilag har invitert Gun Kleve til å snakke om Haldens Helsesektor og vil forhåpentligvis gi oss ett innblikk i hvilke utfordringer som finnes i forhold til økonomi.
Gun Kleve er kommunalsjef for Helse og Omsorg i Halden Kommune.
Det blir satt av tid til diskusjon rundt temaet etter innledningen.

Sted: Rådhuscafeen (gamle bykroa)
Tid: 8. mai, 18:00

Vi håper du har mulighet til å delta!

Det blir enkel servering, så send gjerne en melding til Joachim på 938 72 721 eller på epost j@pia.no om du har tenkt til å komme.

Med vennlig hilsen,
Styret i Halden Partilag av Det Norske Arbeiderparti

PS: Følg med på hva som skjer i Halden Partilag og Halden Arbeiderparti på http://hpl.mittap.no , http://halden.arbeiderparti.no og http://www.facebook.com/pages/Halden-Arbeiderparti/221768911186138

Fotograf Jørn Nygren

I dag hadde Bedriftsidretten markering utenfor Stortinget i forbindelse med Sykle til Jobben-aksjonen Samtidig la Regjeringen fram sin klimamelding

Vi er fire stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet som har dannet ei arbeidsgruppe for å få flere sykkelveier i landet i vårt. I dag deltok vi på markeringen foran Stortinget. På bildet fra venstre: Torstein Rudihagen fra Energi- og miljøkomiteen, Susanne Bratli fra Transport- og kommunikasjonskomiteen, Tove-Lise Torve fra Justiskomiteen og Jorodd Asphjell fra Helse- og omsorgskomiteen.

Vårt mål er å få et nasjonalt sykkelveiløft i kommende periode for Nasjonal Transportplan (NTP). Hovedargumentene for et slikt løft er at flere sykkelveier medfører at flere kan sykle (eller gå) til og fra skole, arbeid og fridtidsaktiviteter. Når flere sykler framfor å velge bil vil flere være fysisk aktive, og vi får redusert helsefarlige utslipp fra trafikken. Begge gode bidrag for å styrke folkehelsa.

Arbeidsgruppa vil framover berede grunnen for et nasjonalt sykkelveiløft i kommende NTP, blant annet gjennom et eget sykkelseminar på Stortinget, gjennom aktivt arbeid i egen stortingsgruppe og overfor Regjeringen.

Rettsaken er i gang. Over hele landet er fornærmede, etterlatte og pårørende samlet for å følge med fra Oslo. Marte er i rettsalen i Drammen, sammen med sin far. Jeg er hjemme. Radioen har stått på siden morgenen. Jeg slår på tv’n og følger med fra sofaen. Er klar for den første dagen av rettsaken mot han som ødela så mye for så mange. Nå er det klart for oppgjørets tid.

Jeg har lest tiltalebeslutnigen tidligere og vet hva som kommer. Likevel er det voldsomt. Jeg er ikke forbredt på de massive følelsene som nesten slår meg overende. På den ene siden vil jeg høre, på den andre siden gjør det hele så utrolig vondt. Jeg følger NRK mens kroppen kjennes ut som den skal eksplodere. Plutselig er jeg tilbake til 22/7. Jeg husker redsel, maktesløshet, og sorg. Den ekstreme gleden når jeg får vite av Marte lever. Marerittet vi våkner til den 23 juli. Meldingen om 77 døde i Oslo og på Utøya. Et politisk attentat og massakre.

Mens bildet av Anders Behring Breivik fyller skjermen, kommer minnene fra 22. juli. Minnes hvordan jeg i sjokk begynner å ringe. Broren min, ei god venninde, mamma og pappa. Så er det mørkt. I dag vet jeg ikke hva jeg sa til dem. Husker bare at jeg knekker sammen over et gjerde i ei gate i Leirwik på Shetland. Det regner litt tror jeg. Ei dame kommer gående og spør om jeg trenger hjelp. – Har du hørt om terroren i Norge, spør jeg? Det har hun. Jeg forteller at en person har skutt mange mennesker på Utøya og at jeg ikke får kontakt med datteren min, som er der ute. Hun spør om jeg er alene. Nei, sier jeg og tenker at nå tror hun vel at jeg bryter helt sammen. Ta det med ro sier jeg.Mannen min Johannes er inne. Jeg skal inn til han nå. Hun klemmer meg og følger meg inn. Inn, der uvissheten skal råde i flere timer enda. 

Alt dette kommer tilbake mens jeg sitter i sofaen 8 måneder etter. Det kjennes som om jeg revner innvendig. Følelsene er som glødende lava. De sprer seg ut fra en hissig ball i magen. Jeg må ut. Jeg må ut. Jeg må bare virkelig ut! 

Jeg tar på meg joggeskoa. Kobler høretelefonene til mobilen. Setter på radioen. Går, går og går. Fort, men i dag kan det ikke bli ikke fort nok. Lytter til stemmen til aktor Inga Bejer Engh, ispedd stemmen og forklaringen fra NRKs journalist.

Jeg lar meg imponere av aktor som klarer dette. 77 drap skal beskrives i all sin grusomhet. Skader skal redgjøres for, på jussens nakne språk. 62 minutter tar det. 62 minutter med rå, naken og brutal fakta. Jussen trenger ikke følelser. Vi har mer enn nok med våre egne.

Han ser ut vinduet
Smårutete landsbyidyll
Mens tiden går
Saktere enn klokka
Kommer hun ikke snart?

Han retter på duken
Brodert landsbyidyll
Børster og fikler
Mens tiden går
Kommer hun ikke snart?

Han rører i grytene
Tresleiv etter farmor
Godt brukt landsbyidyll
God å holde i
Tikk, tikk
Kan hun virkelig ikke komme snart?

Han åpner ei flaske vin
Grand cru 2005
God å drukne i
Mens klokka går
Saktere enn tiden
Gud, send henne til meg snart!

………….

Han stuper i seng
Brodert landsbyidyll
Ferdig drukna
Går klokka jevnt
Mot dommens dag
Mens livsløgnen lever..

Trygg trafikk synes å ha dratt en kontroversiell konklusjon når det foreslås å la 17-åringer få kjøre bil alene for å skaffe seg mer erfaring. Men det er ikke sikkert forslaget er så kontroversielt som det ser ut til.

Det er en kjensgjerning at de fleste såkalte ungdomsulykkene har en del fellestrekk. Flertallet av de mest alvorlige ungdomsulykkene skjer på nattetid mellom fredag og søndag. Det er som regel unge passasjerer involvert, og føreren er ung og uerfaren. Manglende førerdyktighet og høy fart er en utbredt og ofte dødelig kombinasjon. Ofte er det også alkohol inne i bildet, og utrolig nok viser tallenes klare tale at 8 av 10 ungdommer som har blitt drept i en trafikkulykke ikke har brukt bilbelte. (Over halvparten hadde overlevd hvis de hadde gjort det.)

Det er flere som har foreslått å legge restriksjoner på de yngste førerne den første perioden de har førerkort for om mulig å kunne redusere omfanget av problemet. Tanken er at de unge førerne skal ha mer erfaring før de får lov til å utsette seg for de faktorene som til sammen utgjør den største risikoen. Det er liten grunn til å tvile på at det ville virke. Det har imidlertid blitt møtt med sterk motstand, fordi det innebærer innskrenkninger i det de fleste anser som sin personlige frihet.

Genistreket til Trygg trafikk ligger i at de ikke egentlig foreslår en innskrenkning i friheten, men tvert imot øker friheten, ved at de foreslår at man får førerrett tidligere, men da riktignok under visse forutsetninger. Det skal være forbud mot å kjøre mellom klokka 23 og 06, det skal være forbudt å ha med passasjerer under 25 år og det skal være totalforbud mot mobil under kjøring.

Det er verdt å merke seg at det er nettopp restriksjonene som vil ha effekt, siden restriksjonene fører til at man skaffer seg sårt tiltrengt erfaring uten at de største risikofaktorene er til stede. Om disse restriksjonene trer inn fra 17, 17,5 eller 18 års alder har neppe den største betydningen. Men forslaget er nok mer spiselig når det ikke innebærer innføring av restriksjoner på en førerrett som finnes fra før, men derimot som en forutsetning for å oppnå førerrett tidligere. På den måten oppnår man å begrense risikoen den første tiden, uten at det nødvendigvis oppleves som utilbørlig inngripen i ens personlige frihet.

Det er vanskeligere å forstå hva som ligger bak kravet om minst 100 timer øvelseskjøring. Det er riktignok slik at manglende førerdyktighet er en vesentlig faktor ved ungdomsulykker. Men hvis målet er å øke førerdyktigheten er det snarere på tide å øke kvaliteten på den øvelseskjøringen som skjer, fremfor å bruke enda mer ressurser på å øke omfanget blant elever og ledsagere som ikke er motivert for det selv. For at øvelseskjøring skal være effektivt er det en fordel å ha både en elev og en ledsager som er motiverte for å øvelseskjøre. En elev og en ledsager som må overtales eller overbevises om at det er lurt å øvelseskjøre er i prinsippet et dårlig utgangspunkt.

Det viktigste er likevel at eleven allerede har lært det man skal øve på, og behersker det man skal øve på ganske bra. (Det er derfor det kalles mengdetrening). Det største paradokset i trafikkopplæringen er at mens all annen undervisning er basert på at man skal lære først og øve etterpå er det i trafikkopplæringen en utbredt praksis at man øver først og lærer etterpå. Siden det viktigste man oppnår ved å øve er automatisering av handlinger, ender mange unge opp med å bli veldig rutinerte på automatiserte handlinger som ikke er ønskelige; handlinger som gir dårlig trafikkavvikling, handlinger som forurenser unødig, handlinger som gir dårlig samhandling og handlinger som er direkte farlige.

Dette bidrar ikke til økt førerdyktighet. Et slikt tiltak må derfor ikke blandes sammen med flere famlende forsøk på å stimulere til økt øvelseskjøring, men være tilgjengelig for alle som ønsker det. Skal forslaget ha noe for seg må det innebære at man avlegger og består full førerprøve, med samme krav til opplæring som alle andre. Hvis det er om å gjøre å få mer nytte av privat øvelseskjøring må man heller stimulere til å få undervisning ved en anerkjent trafikkskole først, og så øve mye på det man har lært etterpå. Da kan man endelig kanskje begynne å øve på det man har lært i stedet for å øve på ting man ikke kan.

Kan Ha-Halden ha en egen rubrikk for ideer som er positiv for Halden? Ha-Halden får da noe positivt å skrive om, kanskje kan det være engasjerende, og leserne kan stemme frem de beste ideene på nett.

De beste ideene tror jeg er de som ikke stiller økonomiske krav til Halden Kommune. Haldens ve og vel er vel ikke først og fremst politikernes ansvar, men den enkelte som bor, arbeider, går på skole eller eier noe i Halden.

Gode ideer kan for eksempel forskjønne, øke bo-lysten, skape mer liv i sentrum, være bra for næringslivet, gi kommunen inntekter, øke turismen til byen, markedsføre Halden på en bra måte osv.

Christopher Beckham i Foreldreutvalget for grunnskolen tilkjennegir et svært snevert og mangelfullt syn på læring når han til avisenes nyhetsbyrå 24.03.2012 fremholder at han er motstander av lekser og at læring skal foregå i skolen. Det er for så vidt lett å være enig i argumentasjonen, problemet er bare at den bygger på en feilaktig oppfatning av hva læring er generelt, og hva som er vitsen med lekser spesielt.

Har du noen gang møtt en lærer som argumenterer for at lekser er viktig fordi det blir enda flere lekser neste år, på ungdomskolen eller på videregående? Hvis det hadde vært det beste, enn si eneste argumentet for lekser hadde jeg vært enig med Beckham uten å blunke, på samme måte som jeg hadde vært enig om argumentasjonen hadde gått på disiplin, å øve opp selvstendighet eller, som Beckham foreslår, å skape kontakt mellom skole og hjem. Det finnes mye bedre måter å oppnå alt dette på enn å tro at det skal oppnås gjennom lekser, som om leksene hadde egenverdi i seg selv.

Det finnes flere teorier som beskriver hva læring innebærer, men et element av øvelse inngår i nesten all læring. Det er dette elementet av øvelse, ofte også kalt repetisjon eller overlæring, som utmerket godt kan foregå i form av lekser. Det er både en kjensgjerning og en utfordring for skolen at ulike elever trenger ulik tid for å bearbeide stoffet. Jeg vil tro at dette også er en vesentlig grunn til at det er behov for en viss utjevning for at elevene skal oppnå kompetansemålene i læreplanen på tilnærmet samme normerte tid.

I tillegg til at det er lite effektivt å bruke enda mer av skoletiden på å øve på stoff som allerede er gjennomgått og innlært, kan det å øve på innlært stoff i hjemmelekse bidra til nettopp utjevning av forskjeller. En klar forutsetning er at stoffet både er gjennomgått og innlært. Verken Beckham eller andre skal behøve å være god i matematikk for å kunne hjelpe sin datter med matematikkleksene. Det han kan gjøre er å motivere og oppmuntre, dèt er foreldrenes oppgave. Innlæringen kan vi være enig om er skolens oppgave.

Hjemmelekser er en mulighet til å utjevne forskjeller fordi den eleven som bruker et kvarter på leksene er ferdig etter et kvarter, mens den eleven som trenger en time kan få lov til å bruke en time. På den måten kan de to elevene oppnå de kompetansemålene som læreplanen legger opp til på normert tid, til tross for at de bruker ulik tid på å bearbeide det de har lært. Det er riktignok en utfordring at ulike elever får ulik oppfølging hjemme, og det er en utfordring som kan møtes med leksehjelp. Det er imidlertid ikke noe rart at forskjellen øker når leksehjelpen ikke inneholder noe pedagogisk hjelp, men begrenses til anledning til å gjøre lekser på skolen under tilsyn, som det i prinsippet praktiseres mange steder. Da får mange elever mindre oppfølging enn de ville fått hjemme, samtidig som det forventes at de skal være ferdig på normert tid. Det er ikke rart at forskjellene øker med en slik tilnærming, og enda mer vil forskjellene øke hvis lekser under tilsyn blir obligatorisk, samtidig som hjemmeleksene blir helt borte.

Når leksehjelp for første til fjerde trinn i alle landets grunnskoler ble vedtatt gjennom lov og forskrift fra skoleåret 2010/2011 var utjevning en av begrunnelsene. Når regjeringen valgte å se bort fra en rekke høringsuttalelser, bl.a. fra norsk lektorlag som sa at stimuleringstiltak for svake elever forutsetter faglig-pedagogiske kvalifikasjoner hos leksehjelperen, så bør ingen bli overrasket over at leksehjelpen faktisk medfører at forskjellene mellom ulike grupper elever blir større, som første rapport fra evalueringen av ordningen fra forskningsinstituttene NOVA og NIFU viser.

Løsningen er imidlertid ikke å fjerne leksene, men å stille krav til at leksene er relevante, og tilpasset den enkelte elev slik at eleven behersker dem. Hvis leksehjelpen skal virke utjevnende er det i tillegg nødvendig å få lærere inn i leksehjelpen, slik at de som trenger det kan få faglig støtte. Med en slik tilnærming kan vi gjerne utvide ordningen med leksehjelp slik at den kan begynne å virke som forutsatt.

Så er kaoset fullkomment. Vi har fått to sakkyndige rapporter i saken mot Anders Behring Breivik med motsatte konklusjoner. Debatten går på nettavisene og i sosiale medier som Twitter og Facebook. Litt enkelt sagt er kommentarene ofte et svar på spørsmålet; hva føler du nå? 

Overlevende, psykiatere, kommentatorer, advokater, pårørende, det ser ut som om hele  verden bør ha en mening om rapportene og om drapsmaskinen Behring Breiviks psykiske helse. Hvem har rett og hvem tar feil? Er du overrasket? Kan man være tilregnelig under planleggingen og utilregnelig i gjerningsøyeblikket? Mange spørsmål og spekulasjoner kommer opp. For noen har brikker i dag falt på plass, for andre er dagen symbolet på mistillit til psykiatrien. 

Redaktørene i avisene gnir seg i hendene, nå blir det jammen spennende fremover! Alle vet jo at han er skyldig, så om han er tilregnelig eller ikke blir selve essensen i saken. Det kommer til å avgjøre om han får fengselstraff og  forvaring eller om han blir overført psykiatrien. Jeg er helt enig i at det er viktig. Men fortjener spørsmålet virkelig den plassen vi nå ser? Er det ikke mange andre ting som er minst like viktig? Jeg mener det og skal nevne noen. Bruk av sakkyndigrapporter i retten. Jeg forventer en grundig vurdering av dette i etterkant av saken mot Behring Breivik. Noe annet vil være en forsømmelse. Hvordan kan vi sikre både de fornærmede og gjerningsmannens interesser i en sak som er så eksponert som denne? Hvordan vi kan ivareta rettstatens prinsipper om bevisføring? Er det riktig med filmforbud fra rettsaken? Hvordan går det med oppfølgingen av de skadde og familiene deres ute i kommunene? Hvor mange psykisk syke i fengslene finnes det? Får de den medisinske hjelpen de skal ha eller legges de for ofte i remmer? Har vi riktig straffenivå og tror vi fortsatt på rehabilitering? Jeg gjør det. Men møter meg selv i døra når jeg samtidig håper Behring Breivik aldri slipper ut igjen. Et stort dilemma for oss alle tror jeg. Dette er noen eksempler på andre temaer enn psykiatrirapportene som jeg mener er viktig.

Jeg innser at jeg allerede før rettsaken starter er blitt grundig lei. Lei av å våkne til radionyhetene om Behring Breivik, lei av å se side opp og side ned i avisene hver bidige dag. Lei av at gamle nyheter og vinklinger resirkuleres og presenteres på nytt og på nytt. Lei av nyhetene om det som ikke lenger er en nyhet, men som gang på gang presenteres som det. Lei av at han som tok 77 menneskeliv på sin makabre tokt den 22/7 nesten blir dyrket som en kultfigur. 

Jeg innser at jeg gjennom dette innlegget har blitt som dem som nå unyansert kritiserer mediene uten eksempler. Som en som mener mediene har en viktig rolle og en rettmessig plass i 22/7-saken, liker jeg det dårlig. Jeg synes det er trist at det har blitt slik. Derfor ber jeg journalister, kommentarer og andre mediefolk sporenstreks om unnskyldning. De fleste av dere har både hode, hjerte og er i stand til å bruke begge deler samtidig. Det har jeg selv erfart etter 22/7. Det er bare blitt for mange “nyhetssaker” i jakten på et godt case. Men jeg tror det er vanskelig å gjøre noe med det.  Derfor trekker jeg pusten, tar en slurk kaffe og ser nå virkelig frem til en sommer med pause fra Anders Behring Brevik.